i dag så jeg en gutt løpe over jordene. han løp fra noe, men han løp ikke alene. ved siden av ham løp det bjørner, enhjørninger og antiloper, og over ham fløy det ørner med vingespenn bredere enn hustak. og han, han var en løve.
i dag så jeg en løve løpe over jordene, og den løper aldri alene.
i det siste har jeg kommet for sent på skolen én gang per uke. som regel tirsdag eller onsdag. som regel fordi jeg vil gjemme meg under dynen og håpe på at om jeg gjemmer meg lenge nok, så forsvinner jeg kanskje. fra alles minnetank. for alltid. mine forsinkelser bunner i min tretthet og mitt anstrengte forhold til mine egen eksistens og (ikke minst) mine egne følelser. men mest av alt handler de om lettelsen; lettelsen over å slippe å se hverdagsmenneskene så lenge jeg er tvunget til. den lettelsen gir jeg gjerne en anmerkning eller to for.
himmelen åpner seg;
glidelåsen trekkes ned, og vannet pøser i udefinerbar taktart. himmelkulens egen symfoni kaster perler mot et hav av intet.
jeg tror de blir knuste klinkekuler når de treffer bakken – vi bare ser dem ikke.
det skulle være fint å høre deg synge.
jeg tenkte aldri deg og meg for evig og alltid. jeg tenkte deg og meg nå. for uforutsigbarheten din er nødt til og takles nettopp sånn; dag for dag. og når Robert Plant synger babe, I’m gonna leave you, så tenker jeg på deg, for det var akkurat det du gjorde. du dro fra meg. du er ei kjempefin jente, men I’ve got to ramble. du ville reise, og jeg ble igjen. fraværet ditt ble redningen min, og savnet, avskyen, frykten boltret seg fast i meg lik som et anker griper tak i flytende steinhard havbunn. jeg visste det ikke da, og jeg vet fortsatt ingenting. for du dro, og jeg er fortsatt flytende steinhard havbunn.
kristopher schau, for eksempel.
hun våkner stillferdig fra vage drømmer. hun er kvalm. vet ikke hva det er. rommet er akkurat litt for varmt og innestengt til at luften er frisk nok. det er hennes feil; hun valgte å ikke åpne vinduet. heten tar overhånd og hun vrir seg i slående døsighet mens regnet er livets filmmusikk. det har regnet i dagesvis, og hun elsker det. likevel får det henne til å ville bryte av med hverdagens fengslende regler, og denne morgenen er en refleksjon av noe sort/hvitt hun ikke klarer å sette fingeren på. hun vil aldri gjøre det hun må. hverdagen. forbannelsen. hun orker ikke ligge i sengen mer. mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag. det har regnet i dagesvis, og det er ingenting hun kan gjøre med det.
det pøsregner. de tunge vanndråpene styrter mot den avkjølte asfalten, og lager den vakreste lyden av dem alle. regn mot beinhard asfalt. nydeligst når asfalten er varm, noe den ikke er, men det går bra, for mj lirer av seg magi og asfalttrommene akkompagnerer. og selv om alt kanskje ikke alltid er så greit, og det striregnet i tyve minutter for mye, var det likevel tyve ekstremt greie minutter.
det var litt sånn i dag. litt ildflueaktig. lys i mørket, nesten. jeg sov dårlig, tenkte på tosken, sendte meldinger med solsikken. jeg får ikke sove. er du våken? elsker deg. solsikken svarte. hun svarer alltid. spesielt om nettene. hun sover aldri.
jeg er våken. jeg er her.
jeg mistet to timer av nattesøvnen, men det gjorde ingenting, for det er alltid nødvendig å miste to timer av nattesøvnen en gang i blant. da svensken som jeg tuller med tenkte på meg (vaken?), smilte jeg. og dette var ikke en engang en smiledag. men så tuller jeg bare med han, du är sjukt vacker, og han vil bare ha sex med meg, jag vill mysa med dig, og han er for gammel for meg, för du ser mysig ut, og den eneste grunnen til at jeg tar meg bryet til å konversere er det faktum at jeg vil slippe å sove alene. igjen. dessuten hadde jeg en filmdate med dumbo klokken 05:55, men jeg orket ikke morningen, for det var litt sånn i dag.
litt ildflueaktig.
med te i den ene hånden og håkan hellström i den andre, konfronterer jeg mine bekymringer, og tårene har bestemt at alt er generelt ugreit, spesielt med tanke på mitt evige og uforståelige crush på kristopher schau og min vakre lille rekke av uberegnelige menn. dessuten tar hverdagen, som jeg så pent kaller for skolehelvete, knekken på meg, og jeg kunne så inderlig ønske at jeg på dette tidspunktet i livet iallfall hadde så mye som en klype med kontroll.
individet tar en tur i regnskogen. føl deg fri til å redde meg. om du kan.
men det kan du ikke
ps: det regner.
det er en strime hvitt måneskinnslys som trenger inn glippen mellom vinduskarmen og de lystette rullgardinene som ble arrangert med vilje. strimen treffer det hvite satengdynetrekket, og det er kaldt. hun har ullsokker, men de varmer pent lite. hun har fint massivt hår som svømmer langs ryggen, men det hjelper pent lite. hun har svulmende og usannsynlig fyldige lepper, men de kysser pent lite (på rett mann). hun har sjøgrønne og havblå øyne – ingen greier å bestemme seg – som hvisker hemmeligheter ingen vet, men de røper pent lite. hun har hese stemmebånd som hviler på eksotiske toner, men de lokker pent lite. for om hun så skulle være en sirene av gull, hjelper det både svært og meget pent lite; i natt sover hun alene. igjen.
